Er det bare jeg som virkelig ikke kan fordra å skifte på senga? Og heller vil gjør alt annet husarbeid, inkludert å rense sluket i dusjen, enn dette. Det virker i hvertfall sånn for alle andre skifter på senga flere ganger i måneden og elsker å legge seg i nytt sengetøy. Jeg gjør aldri det jeg. Jeg syns det er forferdelig og unngår det som pesten. Først når lakenet begynner å skli opp og dyna har sunket nederst i trekket, tar jeg mot til meg og begynner på oppdrag skifte på senga. Og i kveld måtte jeg det.
Det er jo ikke så ille til å begynne med, å rive av det gamle og sette det på vask er ingen sak. Og jeg har alltid godt mot på dette stadiet. Helt til jeg møter første hinder. Å få på laken! Jeg har alltid stretchlaken, for sånne store uten strikk man må brette pent, det får jeg i hvertfall ikke til. Men samme hvor mye stretch det nå skal være i dette lakenet, ser det aldri ut til å være nok for min seng. Hvis jeg får tredd det på det ene hjørnet, spretter det opp på det andre.
Og det innerst i kroken mot veggen er selfølgelig det verste hjørnet av alle fire. Der må jeg ligge over hele senga, flytte nattbordet, presse ned det motsatte hjørnet med stortåa og svippe lakenet fort over krokhjørnet. Og så hoppe opp og dytte senga inntil før det spretter opp. Det går som regel ganske greit fordi jeg begynner å bli dreven nå. Men da jeg skal beundre resultatet ser det liksom alltid så skrukkete ut. Og vært eneste laken, selv om det er vasket på 95 grader i over to timer, har stygge flekker av sjokolade og blåbær som har blitt fortært til sengs en gang i tiden.
Så er det putetrekkenes tur og de er heller ingen enkel sak. Er det ikke puta som er for stor, så er trekket for lite. Så når jeg endelig har fått skvist inn puta, gjerne med sjokolade flekker, ser det hele ut som en uformelig sekk som holder på å sprekke. Så må jeg riste, kna, banke og tråkke på puta for å få den mest mulig passende i det trange trekket. Tråkking er en relativt god teknikk på den fronten.
Så er det den grande finale, nemlig dyne og dynetrekk. Som ofte er det verste, om de ikke vil samarbeide. Noen ganger er det luretst å tre hele trekket over seg og så klemme inn dyna. For til slutt å riste den på plass. Andre ganger, om man er heldig, finner man snippene med en gang og får den inn uten noe videre ball. Så må den ristes og om man da ikke har glidelås eller knappe lukking nederst, tyter dyna ut. Så må jeg få den lenger inn igjen, for så å riste på nytt. Men det er jo heller ikke så ille som åpning på siden. Som du kan banne på at jeg våkner halvveis inni hver morgen og derfor river opp åpningen så mye at jeg til slutt ender opp helt inni med dyna ved siden av meg.
I kveld gikk det heldigvis ganske greit. Det tok vel en tjue minutter hele seansen. Og jeg var litt fornøyd med meg selv da jeg pusset tenner og ordnet meg til kvelden. Det vil si helt til jeg oppdaget at isteen min, den siste jeg har som ble åpnet for motivasjon, sto og stirret på meg fra nattbordet som den siste mohikaner. I det hele hadde jeg jo glemt å ta mer enn åpningslurken. Når man skifter på senga dreier jo livet seg bare om det i de minuttene. Med nypussede tenner hadde det fungert dårlig. Så inn i kjøleskapet med den og så håper vi at den fortsatt har kullsyren i behold i morgen. Ellers blir jeg litt grinete. I mens får jeg ligge å stirre i taket og irritere meg over stivheten i det ny pålagte sengetøyet, som jeg ikke syns noe om. Jeg får nemlig aldri sove godt i nytt sengetøy, det føles liksom så fremmed. Men jeg klarte det da denne gangen også, og det er heldigvis en god stund til neste gang!
